Av og til blir teleskop annonsert med påstander om den «meget høye forstørrelsen» man kan oppnå. Vanligvis er dette teleskop med 60 mm diameter (på frontglasset), og påstandene kan dreie seg om opp mot 600x forstørrelse. Det er sant at bildet kan forstørres så mye, men det teleskopet ender opp med å forstørre, er all turbulensen i lufta mellom teleskopet og det objektet man ser på. Når man ser på astronomiske objekter (himmelobjekter), ser man gjennom en uendelig mengde luft som sjelden er stillestående. Dette kan sammenlignes med det å se på objekter på landjorda, hvor urolig luft stiger opp fra bakken, hus osv.
En god tommelfingerregel for å regne ut den høyest anbefalte forstørrelsen til et teleskop er 2x pr. mm diameter (på frontglasset) ved gode forhold. Det vil si at et teleskop som har 60 mm diameter skal kunne takle 120x forstørrelse. (2x 60 mm) Ved spesielt ideelle forhold kan teleskopet takle 3x pr. mm brennvidde, men dette er svært sjelden.
|
| Oppløsningen
(skarpheten) et astronomisk teleskop kan levere avhenger av mengden lys
det kan fange inn. Jo større diameter (på frontglasset), desto høyere
oppløsning og følgelig et bedre og skarpere bilde. Dog er det tilfeller
hvor jordas atmosfære er så «urolig» at et teleskop med mindre diameter
vil kunne gi bedre resultater, fordi det ikke fanger opp turbulensen
like godt.
Et frontlokk med en mindre åpning som fungerer som en maske, kan vise
seg å være nyttig i slike tilfeller. Observasjonsforholdene er
vanligvis definert av to atmosfæriske karakteristikker: Hvor stille
lufta står og hvor gjnnomsiktig lufta er (mengden fuktighet eller
partikler).
|